Egentlig er jeg ganske normal. Tror jeg.

Jeg er litt redd for å utlevere meg totalt. (er veldig enig i det Livsnyteren skriver i sitt innlegg om dette)

Likevel er det én ting jeg føler for å meddele dere, mine kjære medbloggere. I have a confession to make.

Jeg er langt fra noen utpreget spill-nerd. Men, for seks år siden kom det ut et norskutviklet pc-spill som gjorde meg helt hekta. Jeg spilte det første gang i 2000, og siden den gang har jeg spilt det gjennom gjennomsnittlig 1,5 ganger i året. Jeg snakker om Den Lengste Reisen.

De gangene jeg forteller denne historien, må jeg som regel forklare hva slags spill dette egentlig er. Hvorfor er det ingen som har hørt om det? Det er jo genialt!

I 2001 kom den første store nyheten meg for øre: arbeidet på en oppfølger til DLR hadde begynt! Fantastisk! Ventetiden hadde begynt. Og jeg ventet og ventet. Og ventet. Endelig en dag kom stor nyhet nummer to: Oppfølgeren, som hadde fått navnet Drømmefall, skulle lanseres høsten 2005.

Da jeg i fjor ble student, måtte jeg gå til anskaffelse av en laptop. Men det kunne ikke være en hvilken som helst billig maskin. Den måtte være i stand til å kjøre store spill med avansert grafikk. Selgeren på Elkjøp lurte på om jeg spilte mye spill, og jeg må innrømme at jeg kjente meg relativt flau da jeg svarte at ”Nei, men jeg venter på et spill som skal lanseres om et år…” Det verste var at heller ikke han hadde hørt om Den Lengste Reisen!

Så, etter fire års venting, kunne jeg kjenne spenningen øke. Nå nærmet det seg! På hjemmesiden for spillet ble det stadig lagt ut nye screenshots og glimrende spillanmeldelser. Gjett om jeg gledet meg!

Den 26.august kom stor nyhet nummer tre, som nesten fikk meg til å gråte. Drømmefall var blitt utsatt til våren 2006. Hvordan kunne de gjøre det mot meg? Jeg har ventet i fire år, for pokker! Fire år! Den eneste trøsten var at spillutviklerne ville bruke månedene på å perfeksjonere og blankpolere det endelige resultatet. Men likevel – over fire års venting! Dette spillet bør bare være verdt det!

Midt oppi alt dette er jeg nødt til å spørre: Hvordan er det mulig å bli så følelsesmessig involvert i et spill? Jeg trodde jeg var normal jeg! Eller er jeg egentlig det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende