Da jeg leste det Heineken har skrevet her, ble jeg minnet om noe som skjedde meg for to år siden:
Jeg var på vei hjem fra skolen, med en tung skolesekk på ryggen. Et par hundre meter fra hjemmet mitt stod det en mann på rundt 25 år. Han spurte meg hva klokken var og om retningen til et sted. Jeg svarte høflig at klokken var halv seks og pekte ut retningen for ham. Han fortsatte å gå ved siden av meg, snakket hele tiden og spurte meg om de rareste ting. "Har du farget håret ditt?"
Jeg oppfattet ham som en helt harmløs gutt, kanskje lettere tilbakestående. Lo litt inni meg av alle de rare spørsmålene han hadde. Tok med vilje aldri øyekontakt med ham, det er noe jeg har lært etter å ha trent kampsport.
Da vi kom inn i en gangtunnel ville han plutselig gi meg en klem. Jeg rakk ikke engang å reagere før han kastet armene hardt rundt meg og presset meg inntil veggen. Jeg klarte så vidt å komme meg løs, men han tok tak i håndleddene mine og presset meg på ny inntil veggen. Han var sterk, og på grunn av den tunge sekken hadde jeg problemer med å vri meg unna.
”Jeg elsker deg! Jeg vil gi deg en klem!” sa han om og om igjen mens han stirret på meg med vidåpne øyne. Han så gal ut. Jeg sa til ham med fast, rolig og bestemt stemme at jeg ikke ville og at han skulle slippe meg. ”Men jeg elsker deg jo!”
Det hele var helt uvirkelig for meg der og da. Jeg følte meg på siden av meg selv. Som om det ikke egentlig hendte. I ettertid er jeg forbauset over hvor rolig jeg var mentalt. Jeg prøvde hele tiden å se etter utveier, sparke ham i skrittet, tråkke på ham, knipe, klore, vri håndleddet. Men han unngikk hvert eneste forsøk.
Han begynte å gni underlivet sitt mot meg, og jeg kjente jeg ble kvalm og forbanna. Jeg husker at jeg skrek ”Din forbanna, ekle gris!”, og så var jeg plutselig fri fra grepet hans. Han rygget et par skritt og begynte å fomle med knappen og smekken på buksen sin mens han lo den ekleste latteren jeg noen sinne har hørt. Jeg trodde øynene mine skulle dette ut av hodet mitt, og ble et øyeblikk stående helt lammet. Han stakk hånden nedi buksen og…. Endelig reagerte beina mine. Jeg løp og løp og løp, snudde meg bare én gang for å forsikre meg om at han ikke fulgte etter. Først da jeg løp, kjente jeg redselen komme.
Da jeg kom hjem hyperventilerte jeg i ti minutter før jeg klarte å fortelle mamma hva som hadde skjedd. Mens jeg fortalte, var det som om det endelig gikk opp for meg hva som egentlig hadde skjedd, og først da kom tårene. Hun ringte politiet, men de fant ham ikke selv om jeg klarte å gi et ganske detaljert signalement. Dagen etter var jeg på lensmannskontoret og la inn en anmeldelse.
Noen uker senere leste jeg i avisen om en blotter som hadde gått på to – to! – jenter ikke langt fra der jeg bodde. Ut fra artikkelens signalement og beskrivelse av hendelsen skjønte jeg at det var samme mannen. Han hadde gått lenger denne gangen, han hadde tatt på dem og onanert foran dem.
Nok en uke senere leste jeg om ham på nytt, denne gangen hadde han gått på en jente i samme området. Denne gangen var det på grensen til voldtektsforsøk. Heldigvis fikk hun varslet politiet raskt nok til at de fikk tatt ham. Han sitter nå i fengsel.
Dette skjedde meg på høylys dag. I lang tid etter hadde jeg problemer med å gå alene på gaten, måtte i alle fall snakke med mamma på telefonen mens jeg gikk. For ikke å snakke om å gå alene i mørket, det liker jeg fremdeles ikke. Tidligere hadde jeg ikke noe imot at ukjente snakket til meg på gaten, men nå kjenner jeg pulsen stige og at det knyter seg i brystet.
Det skjedde ”ingenting”. Men to år etter hender det fremdeles at jeg er redd. Jeg sitter her nå, kvalm og med gråten i halsen fordi jeg nettopp gjenopplevde hendelsen inni hodet mitt mens jeg skrev. Hva hadde skjedd dersom politiet ikke hadde fått tak i ham den gangen? Hvor langt hadde han gått mot neste jente?
Og det som for meg er viktigst: Hvis han hadde fått gå løs lenger, hadde han kanskje klart å gjøre en uskyldig jente gravid. Denne mannen er mentalt syk, det fikk jeg bekreftet av politiet. Hadde den uskyldige jenta vært meg, hadde jeg tatt abort. Jeg kunne ikke båret frem et barn som ble unnfanget under en voldtekt. Hvordan ville dette barnet følt det, med vissheten om at pappa er syk i hodet og voldtok mamma? Hvordan skulle jeg kunne se inn i øynene på barnet mitt, uten å se de gale øynene til denne mannen?
Ikke kall jenter som tar abort for mordere. Det har dere ikke rett til. Dere kjenner kanskje ikke historien bak. Hva deres Gud mener om aborten, får bli mellom Gud og den som har tatt abort. Ikke døm, overlat det til Guden deres. Ikke prøv å forutse dommen Guden deres vil gi, for som dere sier: Guds veier er uransakelige.