Onsdag hadde jeg den morsomste timen på universitetet hittil! Dette semesteret tar jeg blant annet et kurs innen Humanistisk informatikk, som heter Webdesign og Webestetikk. Det er kjempeinteressant!
Første gruppetime fikk vi i oppgave å opprette en blogg for en imaginær person. Denne personen ble generert ut fra fem tilfeldig valgte lapper med navn, yrke, noe å fikk vi i oppgave å opprette en blogg for en imaginær person. frykte, et barndomsminne (kunne være hva som helst) og en superkraft. Det er altså ikke snakk om helt ordinære ”personer”… Min karakter heter Ken og har lasersyn,
noe han oppdaget ganske nylig ved et uhell. Ken bruker bloggen til å få utløp for alle tankene rundt sin abnormalitet, og prøver å bruke nettet til å finne ut om der finnes flere som ham.
En deloppgave var å gå inn på de andres blogg og kommentere, slik at det blir en dialog mellom de ulike karakterene. Det er et poeng at vi ikke skal vite hvem i klassen som har hvilken karakter (selv om jeg har funnet ut en del). Dette skal da etter hvert utvikle seg til en slags historie, en internettfortelling.
På relativt kort tid har det gått opp for meg hvor spesielt internett er som medium, og hvilke muligheter det åpner for når det gjelder formidling av historier/fortellinger/narrativer. Man kan bruke video, lyd, bilde, layout, farger, tekst og ikke minst hypertekst for å formidle et budskap, og jeg har akkurat blitt kjent med noen andre nettsider som bruker dette fullt ut. Det gjelder for eksempel Online Caroline (som vi ble introdusert for på forelesning) og Planet Jemma (som jeg fant selv). Ta en titt, bli medlem (det er gratis) og enjoy! Det kommer sikkert egne innlegg om disse på et senere tidspunkt.
Når det gjelder vår internettfortelling, bloggene laget med våre online identities, så gleder jeg meg til å se hvordan det vil utvikle seg. Det ligger an til å bli en ganske sprø ”virkelighet” på nettet, og historien kan ta mange vendinger!
Ideen til denne type ”undervisning” kommer, så vidt jeg har skjønt, fra Anders Fagerjord ved UiO, og min foreleser har ”adoptert” denne metoden for kurset jeg nå altså tar. Etter to år med grunnleggende teoretisk tilnærming til et praktisk fag (retorikk) er det forfriskende med nye innlæringsmetoder!