Lørdag ble min kjære bror konfirmert. Seremonien i kirken var veldig flott, og særlig likte jeg prestens prekener.
Presten var uformell og folkelig, og han henvendte seg til konfirmantene på en fin måte. Han stod på prekestolen og lente seg utover for å se alle konfirmantene, og talte med innlevelse om… tja, det husker jeg ikke i farten. For midt i en setning akkompagnert med en heftig armbevegelse, faller talemanuskriptet ned fra prekestolen, og presten avbryter brått seg selv: ”Hehe, som Adam sa: Her mangler det et blad!”
Konfirmasjonsgudstjenesten hadde mange musikalske innslag, både salmesang og mer utradisjonelle gospelsanger. Dette var helt greit, og jeg oppdaget at jeg fremdeles kunne ”Lord, I lift your name on high” etter min tid i tensingkor. Den tiden er over, men mitt forhold til kirken så plutselig ut til å miste litt av spenningen, der jeg satt og faktisk koste meg.
Helt til kateketen skulle synge ”You raise me up”. Jepp, sangen som Josh Groban synger. Nydelig sang, men jeg kan aldri mer høre på den uten å grøsse. Stakkars kateketen. Hun hadde i utgangspunktet ikke verdens beste sangstemme eller –teknikk, men dette tok enhver kake…
De begynte lyst. Og så modulerte de. Og modulerte igjen. Til slutt ble jeg sittende og vri meg på benken til pipene som kom fra den stakkars damen der foran. Det var verre enn en katt i parringstiden. Jeg kikket opp på henne, og så de fysiske anstrengelsene hennes for å nå opp på de høyeste tonene, manifestere seg i ansiktet hennes. Damen led jo! For ikke å snakke om tilhørerne…
Jeg tok meg selv i å tenke: Hvordan i all verden kan Gud like dette?!