Jeg skulle til å kommentere Soraias innlegg ”Kaffelærdom” hvor hun beskriver sitt mislykkede forsøk på å lage sin ”hawaii-latte” – en kaffe hun kanskje klarte å drikke. Da slo det ned i meg, noe en kollega av meg sa for ikke så lenge siden:
Kaffe er ikke noe en automatisk liker, men noe en må venne seg til.
Da jeg gikk på videregående brukte jeg store deler av fritiden min på byens kafeer, og gikk fort lei av det ofte begrensede utvalget med te. Derfor prøvde jeg meg på en cappuccino, sukret til det ugjenkjennelige. Hmm, dette går da an å drikke… Det var ikke det beste jeg hadde smakt, men det gikk da ned.
Etter hvert ble jeg ”hekta” på cappuccino. Prøvde mange andre kaffesorter, men cappuccino forble favoritten. Jeg begynte også å kunne skille mellom en god og en mindre god cappuccino, og hvor man skulle gå for å få den beste.
Russetiden var over, og livet som universitetsstudent brakte med seg nye behov. Det er mye som skal læres i løpet av et semester, men det tok meg hele fire semester før jeg lærte å like svart kaffe. Svart kaffe, uten sukker, melk eller andre fremmedlegemer.
Cappuccinoen er fremdeles kafévinneren for min del, men jeg er ikke lenger redd for å måtte sitte oppe hele natten med eksamen, for jeg har fått en ny følgesvenn som holder meg oppe når jeg trenger det. 