Jeg trer nå i stor grad ut av ”anonymiteten” i vgb, men dette er jeg bare nødt til å fortelle, så det får bare være. Dette har potensiale til å bli et litt langt innlegg…
Denne helgen har korkonkurransen Syng for oss vært arrangert i Grieghallen her i Bergen. Koret mitt, Studinekoret Sirenene, deltok i klassen for damekor, mot fire andre dyktige kor. Vi var det eneste studentkoret i hele konkurransen, og vi skulle fremføre blant annet Knut Nystedts ”Shells”. For dem som kjenner Nystedt, så vet de at Shells er noe av det aller mest avanserte han har skrevet for damekor, og noe av det vanskeligste skrevet for damekor generelt.
Vi har øvd og øvd og øvd. Frustrasjonen har til tider vært stor, og tårer, svette og sammenbitte tenner har preget enkelte øvelser. Men etter hvert begynte den å sitte, og selvtilliten kom gradvis tilbake. Fredag 9.juni var den store dagen. Midt i eksamensperioden for oss studentene… Men der stod vi bak scenen, med albatrosser i magen og ventet på at vi skulle få entre scenen. Vi var sist ut i klassen vår, så vi hadde ikke fått høre noen av de andre korene. Hendene skalv, pulsen løp løpsk og hele kroppen kriblet. Vi går inn, stiller oss opp og begynner å synge. Jeg kjenner at jeg er helt gira, har maksimal konsentrasjon og fokus. For en energi!
Det gikk helt strålende! Vi fikk stående applaus og jubel fra publikum. 25 jenter går ut fra scenen med gråten i halsen, tårer i øyekrokene og verdens største glis! Bak scenen bryter alle sammen ut i et kollektivt hyl, alle hopper rundt og ler.
På ettermiddagen lørdag 10.juni ble det kunngjort hvem som kom til superfinalen. Nervene var tilbake, og vi satt i salen og vred hendene. ”…Og så vil vi gjerne få høre Studi…” Resten druknet i hvinene og hylene fra oss. Vanvittig følelse! Opptredenen vi gjorde i superfinalen var ikke like bra som på fredagen, men vi koste oss maks på scenen og fokuserte på å lage et bra show. Og jeg har sjelden hatt det så gøy på scenen!
En tredje omgang med nerver meldte seg i dobbel styrke da det var duket for premieutdeling. Det var så vidt jeg klarte å sitte stille. Det er en klisjé, men spenningen i salen var faktisk til å ta og føle på. Flere hundre mennesker satt i total stillhet, og man kunne formelig høre pulsen stige hos alle sammen… Representantene for alle damekorene stilte seg opp på scenen. Femteplassen, fjerdeplassen og tredjeplassen ble kunngjort, og Rud vgs Piigekor sin representant stod til slutt igjen sammen med vår representant. Jeg trodde jeg skulle bite av meg fingrene i ren spenning.
”Og andreplassen går til…
Tårer, latter, hyl, hopping, hvining, klemming, mer latter og hvining…
Jeg svever fortsatt, med sår hals og et svært smil om munnen…
