OL-ilden er slukket og utøverne dratt hjem. I Torino jobbes det for å rydde og ordne byen tilbake til normale omstendigheter. Her hjemme evalueres det til vi blir blå i ansiktet. Og det kritiseres.
Hvorfor tok vi bare 2 gull? Hva gikk galt?
Dette er spørsmål som hver dag stilles i alle mediene. Og vi evaluerer og spekulerer i hva som kunne hindret denne katastrofen av et OL.
Lille Norge vant 19 medaljer! To gull, åtte sølv og ni bronse. Men det er ikke godt nok.
Målet var å ta 25 medaljer. Forventningene til de norske utøverne var skyhøye, nærmest umenneskelige. Et sølv er en skuffelse, en bronse er en nedverdigelse. Kun gull er akseptabelt for en norsk idrettsutøver i vinter-OL. Vi vet å feire når vi klarer det. Men når utøverne ikke klarer å prestere som det blir forventet av dem, er det en skam.
Nå må det bli slutt på den norske arrogansen når det gjelder vinteridretten. Holdningen og forventningene om at Norge alltid er best, hjelper ikke utøverne i å vinne konkurransene. Det burde vi ha lært denne gangen. Ydmykhet er et fremmedord som må læres.
Men tro meg, det blir samme leksa om fire år.