Om én uke skjer det. Jeg har ventet på det i fire år. Ventet i spenning. Kjenner sommerfuglene i magen ved tanken. Det kribler i fingrene. Jeg klarer ikke sitte stille.
Flere ganger i uken sjekker jeg om det er nyheter om det.

Det er fem år siden sist. Jeg vet hva som vil skje. Eksamen, studiepoeng og alt – farvel! Mai kommer til å bli en hard måned. Likevel gleder jeg meg. Som en liten unge på julaften.

Vissheten om at ventetiden vil være verdt det, er der. Jeg kjenner nerden i meg. Hun begynner for alvor å røre på seg, strekker på beina og knekker opp fingerleddene. Hun varmer opp til maratonen som kommer til å overskygge ganske mye annet i en risikofylt periode.

Hvem fant på å lansere Dreamfall: The Longest Journey midt i eksamensforberedelsene??

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=113650

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Egentlig er jeg ganske normal. Tror jeg.

Jeg er litt redd for å utlevere meg totalt. (er veldig enig i det Livsnyteren skriver i sitt innlegg om dette)

Likevel er det én ting jeg føler for å meddele dere, mine kjære medbloggere. I have a confession to make.

Jeg er langt fra noen utpreget spill-nerd. Men, for seks år siden kom det ut et norskutviklet pc-spill som gjorde meg helt hekta. Jeg spilte det første gang i 2000, og siden den gang har jeg spilt det gjennom gjennomsnittlig 1,5 ganger i året. Jeg snakker om Den Lengste Reisen.

De gangene jeg forteller denne historien, må jeg som regel forklare hva slags spill dette egentlig er. Hvorfor er det ingen som har hørt om det? Det er jo genialt!

I 2001 kom den første store nyheten meg for øre: arbeidet på en oppfølger til DLR hadde begynt! Fantastisk! Ventetiden hadde begynt. Og jeg ventet og ventet. Og ventet. Endelig en dag kom stor nyhet nummer to: Oppfølgeren, som hadde fått navnet Drømmefall, skulle lanseres høsten 2005.

Da jeg i fjor ble student, måtte jeg gå til anskaffelse av en laptop. Men det kunne ikke være en hvilken som helst billig maskin. Den måtte være i stand til å kjøre store spill med avansert grafikk. Selgeren på Elkjøp lurte på om jeg spilte mye spill, og jeg må innrømme at jeg kjente meg relativt flau da jeg svarte at ”Nei, men jeg venter på et spill som skal lanseres om et år…” Det verste var at heller ikke han hadde hørt om Den Lengste Reisen!

Så, etter fire års venting, kunne jeg kjenne spenningen øke. Nå nærmet det seg! På hjemmesiden for spillet ble det stadig lagt ut nye screenshots og glimrende spillanmeldelser. Gjett om jeg gledet meg!

Den 26.august kom stor nyhet nummer tre, som nesten fikk meg til å gråte. Drømmefall var blitt utsatt til våren 2006. Hvordan kunne de gjøre det mot meg? Jeg har ventet i fire år, for pokker! Fire år! Den eneste trøsten var at spillutviklerne ville bruke månedene på å perfeksjonere og blankpolere det endelige resultatet. Men likevel – over fire års venting! Dette spillet bør bare være verdt det!

Midt oppi alt dette er jeg nødt til å spørre: Hvordan er det mulig å bli så følelsesmessig involvert i et spill? Jeg trodde jeg var normal jeg! Eller er jeg egentlig det?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Uten mobil?
    – Begynner å hyperventilere hvis jeg ikke finner den

Uten trådløst internett?
    – Internett skal være raskt og uten kabler

Uten pc??
    – Kjenner senebetennelsen i armen blomstre bare ved tanken

Uten bankkort?
    – Utenkelig

Hvorfor er jeg blitt mer eller mindre avhengig av disse tingene? Hvorfor er det slik at jeg knapt kan forestille meg hverdagen uten?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende