…med det norske helsevesen
I løpet av de snart 21 årene jeg har levd, har jeg aldri vært alvorlig syk. Hvert eneste år har vært preget av forkjølelser og influensaer, men aldri noe mer enn det. Jeg har aldri vært innlagt på sykehus. Jeg har ikke en gang vært på legevakten, annet enn når jeg har fulgt andre.
På Haraldsplass fikk jeg strålende behandling. Det var hyggelige pleiere og jeg ble raskt undersøkt. Det viste seg at jeg hadde fått nyrebekkenbetennelse, noe som er fryktelig vondt men slett ikke farlig. Dessverre måtte jeg overføres til Haukeland Universitetssykehus, som ligger noen hundre meter unna, på grunn av plassmangel.
Jeg ble skrevet ut fra Haraldsplass og sendt med taxi av gårde, ør av smertestillende og antibiotika. Og det er egentlig her min historie begynner… Jeg ble nemlig kjørt til Kvinneklinikken, på grunn av en misforståelse. Da jeg kom inn der, skjønte jeg ingenting, og henvendte meg til damen i resepsjonen. Hun fortalte meg det innlysende, at jeg var kommet feil. ”Hvordan kommer jeg meg til Sentralblokken da…?” spurte jeg, som jo aldri hadde vært der før.
Siden jeg ble fortalt at jeg kunne gå bort dit, forsto jeg det slik at det ikke kunne være lange biten å snakke om. Så jeg la i vei og gikk. Og gikk og gikk og gikk. Aner ikke hvor lenge jeg egentlig gikk, men den gangen var for meg fryktelig lang! Kjente etter hvert at de smertestillende begynte å gi seg, mens det slo meg at det ikke var en levende sjel i denne underjordiske gangen. ”Hvor lang tid går det før noen oppdager det hvis det skjer noe med meg nå?” Skummel tanke.
Omsider nådde jeg enden av gangen og ble videre henvist til akuttmottaket. Da jeg kom frem dit var jeg totalt utslitt, og gledet meg til en ny seng inne på et rom. Den skulle vise seg å være langt unna…
Kan noen fortelle meg hvorfor jeg måtte sitte og vente på ny undersøkelse når jeg allerede hadde fått stilt diagnose og til og med begynt behandlingen? Men der ble jeg altså sittende, i hele fire timer. Fire timer!! Jeg fikk til slutt komme inn til undersøkelse etter å ha tryglet om det, bokstavelig talt. Det er kanskje unødvendig å nevne at smertene var blitt ganske uutholdelige.
Og for en undersøkelse! Legen målte blodtrykket, målte feberen (som var kommet opp i over 40) og ringte Haraldsplass for å purre på deres blodprøver og ultralydbilder. En time senere ble jeg trillet inn på det siste ledige rommet på nyreavdelingen. Seks timer etter at jeg ble skrevet ut fra Haraldsplass sykehus.
Dette var altså mitt første møte med vårt fantastiske helsevesen.
(Resten av det ukelange oppholdet gikk mer eller mindre knirkefritt.)
Grunnen til at jeg henviser til det innlegget, er at jeg mener det er viktig at slike historier som dette blir fortalt. Vi har et godt helsevesen, men det betyr ikke at vi skal overse de mange feil som faktisk blir begått.