Jeg var kristen en gang. Mine foreldre døpte meg, og da jeg var 15 valgte jeg å konfirmere meg i kirken. Jeg ble betatt av de vakre ordene til ungdomslederne og prestene. Jeg ble grepet av historiene til de eldre ungdommene i miljøet. Jeg begynte i tensing-koret, ble med i dansegruppen, deltok i cellegruppemøter, bønnesirkler, andakter, gudstjenester, kristne ungdomsarrangement, bibeltimer og gospel nights. Sølvkorset hang rundt halsen hver dag, slik at hele verden skulle se at jeg var kristen. Det var da.
Jeg oppdaget at det var ting jeg ikke skjønte når det gjaldt kristendommen, så jeg begynte å stille spørsmål. Dette lærte meg mye. Jeg lærte at skal man være en kristen, er det mange ting man ikke skal stille spørsmål ved. Kristendommen inneholder Sannhetene man ikke skal prøve å skjønne, men blindt godta. Mange kom med forskjellige bibelvers som svar på mine spørsmål. Men da jeg spurte hva verset egentlig betydde og hvordan det kunne svare på spørsmålet mitt, ble jeg møtt med følgende: ”Gud er for stor og for fantastisk til at vi evner å forstå Ham!”
Jeg prøvde å be. Jeg prøvde å vende meg til Gud, jeg prøvde å få svar hos Ham. Men jeg ble møtt med stillhet og enda større undring. Prøvde de kristne menneskene rundt meg å lure meg? Jeg begynte å lese om paganisme og Wicca, for å se om jeg kunne finne svar på mine livsviktige spørsmål der. Sølvkorset ble lagt tilbake i smykkeskrinet, og siden har det lagt der.
Jeg har spurt hvilke verdier Jesus forkynte, og jeg har fått mange svar. At Jesus har eksistert og at han kan være et forbilde for mange, skal jeg ikke protestere mot. Han hadde et godt budskap. Men når jeg ser meg omkring, ser jeg ikke dette. Kirken i dag formidler mer frykt og forakt enn noe annet. Frykt og forakt for alle som er ”annerledes”, frykt for det ukjente, forakt for alle som tror annerledes.