Julen nærmer seg, faktisk er det i dag på datoen to måneder til julaften! Tiden går fort! Er man smart begynner man å planlegge julegavene nå. Da slipper man stresset like før jul.

Etter min mening er en god leseopplevelse en flott gave å gi til noen man er glad i. Men det er ikke alltid like lett å finne ut hvilken bok man skal gi! Derfor, mine kjære bloggvenner, tilbyr jeg dere nå en liten julegavetjeneste: Si meg hvem gaven er til, og jeg sier hvilken bok du kan kjøpe!

For å kunne gi deg best mulig råd, er det tre ting jeg trenger å vite:

Hvem er gaven til? (mor, nevø, svigerfar…? oppgi også alder)
Leser vedkommende mye bøker? (er det noen spesielle bøker/sjangre du vet han/hun liker, evt. IKKE liker? jo mer konkret, jo bedre)
Hvilken prisklasse? (romaner/krim: pocketbøker koster normalt 100-150,- mens innbundne bøker koster typisk 300-400,- barn/ungdom og generell litteratur har gjerne andre priser)

Legg igjen en kommentar, så skal jeg forsøke å svare fortløpende!

(OBS! Sørg alltid for å få med byttelapp, også når du kjøper bøker. Jeg gir ingen garanti for at alle tips blir fulltreffere!)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 
Jeg ble plutselig inspirert til å skrive et innlegg. Takk til Blogg-Roy, som var var triggeren for dette innlegget!

Stakkars min fremtidige ektemann.

Min fremtidige ektemann må kunne vaske gulv. Støvsuge og tørke støv. Han må kunne vaske klær, lage middag og ta oppvasken. Han må ha viljen til å ta seg fri fra jobben hvis ungene blir syke. Han må kunne ta ansvaret hvis jeg skulle bli syk. Han må kunne tørke oppkast og tørke snørrete neser. Han må kunne lese eventyr. Han må kunne leke. Han må ha tålmodighet. 

Han må kunne ta hensyn til at jeg er sliten. Han må respektere meg. Han må kunne godta mine feil og mangler. Han må vite hva jeg liker. Han må kunne vise ømhet. Han må kunne vise omsorg. Han må kunne være i stand til å si unnskyld. Han må være i stand til å overraske meg.

Men mest av alt:
Han må aldri slutte å elske meg for den jeg er.

Stakkars min fremtidige ektemann. Hvis han finnes.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Autumn leaves

The falling leaves drift by the window
The autumn leaves of red and gold
I see your lips, the summer kisses
The sun-burned hands I used to hold

Since you went away the days grow long
And soon I’ll hear old Winter’s song
But I miss you most of all, my darling
When autumn leaves start to fall

tekst: Johnny Mercer
musikk: Joseph Kosma

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ligger og lytter til regnet
som faller
nei, slår mot vinduet

Så hissig natten gråter

Kom.
Jeg lengter
etter deg

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Dette skrev jeg halvveis i søvne forrige uke. Siden skrivesperren fremdeles har kvelertak på meg, tenkte jeg å publisere denne lille dråpen av søvnig inspirasjon…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

The time traveler’s wife

Jeg hadde hørt om denne boken, hørt at den skulle være fascinerende. Jeg leste på baksiden av den, og fant ut at dette var en bok jeg måtte lese. Etter å ha lest noen sider, var jeg helt inni historien. Det er en klisjé, men jeg var fanget.

Dette er en bok som egner seg veldig godt til sommerlesning, særlig hvis du liker en god, velfortalt historie. Den er absolutt verdt å lese! Den har har også kommet på norsk, under tittelen "Den tidsreisendes kvinne".

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

600 km, 7 etapper, 7 dager.

I går la Carl Oscar Krokeide Alsos og John Magnus Steffensen ut på en fantastisk reise. De skal i løpet av en uke sykle fra Bergen til Oslo og på veien samle inn penger til Kreftforeningen.

Til sammen har de mistet fem nære slektninger. John Magnus mistet sin morfar og farmor. Carl Oscar opplevde først å miste sin mor. Etter at han og søsknene lærte å leve med sorgen, kom flere forferdelige nyheter:

Men som et hammerslag mitt i ansiktet får vi vite at svigerfar er syk, vi må komme hjem! Arbeidstid er noe som ikke er viktig og vi reiser hjem. Bykspyttkjertelkreft får vi vite!!! Flashback deluxe!!! Verden raser sammen. Han har samme type kreft som mamma, og denne krefttypen er uhelbredelig. Jobb blir glemt i noen dager vi har nok med å styrke hverandre og gjøre noe felles, finne krefter, godta det som skjer sier vi til oss selv, men ikke til hverandre. Etter en stund klarer vi å se hvordan livet skal gå videre på et vis. Telefonen ringer, du må komme hjem Caos! Svigerinnen, datter til kreftsyk har fått påvist brystkreft. Det viser seg å være ondartet og hun får spredning til hele kroppen. Igjen bryter det hele sammen. Tårer renner konstant. Selv når vi er på jobb render det. Hva har jeg gjort for å fortjene dette?! Det er urettferdig!!

Lørdag 17.juni 2006 ble første etappe på turen tilbakelagt. De to driver nettsiden kreft06.no, hvor du kan følge dem på turen, lese om bakgrunnen deres og finne kontonummeret hvor du kan støtte deres sak.

Jeg kjenner disse to så vidt gjennom studentkormiljøet i Bergen, og har enorm respekt for dem. Særlig har Carl Oscar og hans kone gått gjennom mye den siste tiden. Da jeg forrige uke traff på Carl Oscars kone, som sang i koret mitt frem til faren døde i fjor høst av kreften, smilte hun igjen. Hun er blitt gravid med tvillinger. Det var fantastisk å se henne smile slik. Hun må være en av de sterkeste kvinnene jeg kjenner, og hun er gift med en fantastisk mann.

Dette er to flotte menn som har tatt et utrolig initiativ. Jeg oppfordrer alle VGs bloggere til å støtte dem! Gå inn på nettsiden deres, finn kontonummeret og gi de kronene du kan avse. Hver eneste krone teller.

Nå har vi virkelig lært på den mest brutale måten at vi er nødt til å gjøre noe med den tiden vi låner. Ting som en gang var viktig har blitt byttet ut med noe annet, å vise forståelse og nestekjærlighet. Men det viktigste en har lært er å ikke stoppe og leve. Livet er veldig uforutsigbart, du vet ikke hva som kommer i morgen.

Med dette i tankene er det viktig at andre kan få det bedre. Mye kan gjøres med å være med sammen med andre, men når det gjelder kreft må dette forskes på.

Gå til www.kreft06.no nå og gi penger som en gang kan redde ditt eget liv eller livet til en du er glad i!

(sitatene er hentet fra kreft06.no, og bildet er hentet fra bt.no)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg trer nå i stor grad ut av ”anonymiteten” i vgb, men dette er jeg bare nødt til å fortelle, så det får bare være. Dette har potensiale til å bli et litt langt innlegg…

 
Denne helgen har korkonkurransen Syng for oss vært arrangert i Grieghallen her i Bergen. Koret mitt, Studinekoret Sirenene, deltok i klassen for damekor, mot fire andre dyktige kor. Vi var det eneste studentkoret i hele konkurransen, og vi skulle fremføre blant annet Knut Nystedts ”Shells”. For dem som kjenner Nystedt, så vet de at Shells er noe av det aller mest avanserte han har skrevet for damekor, og noe av det vanskeligste skrevet for damekor generelt.

Vi har øvd og øvd og øvd. Frustrasjonen har til tider vært stor, og tårer, svette og sammenbitte tenner har preget enkelte øvelser. Men etter hvert begynte den å sitte, og selvtilliten kom gradvis tilbake. Fredag 9.juni var den store dagen. Midt i eksamensperioden for oss studentene… Men der stod vi bak scenen, med albatrosser i magen og ventet på at vi skulle få entre scenen. Vi var sist ut i klassen vår, så vi hadde ikke fått høre noen av de andre korene. Hendene skalv, pulsen løp løpsk og hele kroppen kriblet. Vi går inn, stiller oss opp og begynner å synge. Jeg kjenner at jeg er helt gira, har maksimal konsentrasjon og fokus. For en energi!

 
Det gikk helt strålende! Vi fikk stående applaus og jubel fra publikum. 25 jenter går ut fra scenen med gråten i halsen, tårer i øyekrokene og verdens største glis! Bak scenen bryter alle sammen ut i et kollektivt hyl, alle hopper rundt og ler.

På ettermiddagen lørdag 10.juni ble det kunngjort hvem som kom til superfinalen. Nervene var tilbake, og vi satt i salen og vred hendene. ”…Og så vil vi gjerne få høre Studi…” Resten druknet i hvinene og hylene fra oss. Vanvittig følelse! Opptredenen vi gjorde i superfinalen var ikke like bra som på fredagen, men vi koste oss maks på scenen og fokuserte på å lage et bra show. Og jeg har sjelden hatt det så gøy på scenen!

 
En tredje omgang med nerver meldte seg i dobbel styrke da det var duket for premieutdeling. Det var så vidt jeg klarte å sitte stille. Det er en klisjé, men spenningen i salen var faktisk til å ta og føle på. Flere hundre mennesker satt i total stillhet, og man kunne formelig høre pulsen stige hos alle sammen… Representantene for alle damekorene stilte seg opp på scenen. Femteplassen, fjerdeplassen og tredjeplassen ble kunngjort, og Rud vgs Piigekor sin representant stod til slutt igjen sammen med vår representant. Jeg trodde jeg skulle bite av meg fingrene i ren spenning.

 
”Og andreplassen går til…

 Rud Videregående Skoles Piigekor!”

 
Tårer, latter, hyl, hopping, hvining, klemming, mer latter og hvining…

Jeg svever fortsatt, med sår hals og et svært smil om munnen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når man trenger ett program for å åpne et annet program som man trenger for at et tredje program skal kjøre skikkelig og konvertere en fil til å bli kompatibel med et fjerde program for at man skal kunne redigere filen for så å kjøre den i et femte program….

…det er da jeg blir matt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Juni har kommet, og jeg har vært og hentet nøkkelen til mitt nye hjem. På vei gjennom byen kikker jeg meg rundt i de trange brosteinsgatene som bukter seg bortetter fjellfoten, på kattene som ligger og maler på trappene, på kafégjestene rundt bordene utenfor de små, bortgjemte kafeene, på den friske grønnfargen på trærne og blomstene som blomstrer. Jeg trekker inn duften av våren som hilser sommeren velkommen.

Solen skinner bak et flortynt skydekke; Bergen viser seg fra sin beste side.

Bryggen yrer av liv; turister, selgere, fisk, krabber, jordbær og is. Smilende mennesker overalt, lettkledde og glade.

Og det slår meg: Livet er deilig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Solen skinner ute, middagen grilles og alt er herlig… Bortsett fra at jeg skal lese til eksamen non stop hele helgen. Men om én uke har jeg sommerferie!

Om nøyaktig to måneder reiser jeg til Tyrkia, og bare for å drømme meg litt bort før jeg igjen angriper pensumbøkene, legger jeg ut noen bilder fra hotellet jeg skal bo på en uke….

Alt er betalt… Reiser All Inclusive… Penger? Blir ikke noe problem på denne ferien!

Hotellets lounge

Her kommer jeg til å ligge langflat i en uke…

Alle bildene er hentet fra reisebyråets sider (www.nazar.no). Brukte dem i fjor også, og var veldig fornøyd.

Gjett hvem som gleder seg??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende